Filmen om det dramatiske ranet av tellesentralen til Norsk Kontantservice (Nokas) er den store filmbegivenheten i Stavanger i år. Det har vært knyttet store forventninger og bekymringer til filmen i forkant. Mange har hatt sterke meninger om hvorvidt filmen i det hele tatt skulle vært laget, hvordan den skulle vært laget og hvorvidt det er for tidlig å lage den. Regissør Erik Skjoldberg har laget en nøktern, dramatisk og verdig film.
Filmen følger et begrenset tidsrom: fra ranerne står opp og politi- og nokasansatte går på jobb om morgenen, og til ranerne forlater Domkirkeplassen. Handlingen foregår først og fremst på Domkirkeplassen rundt Nokas. Vi følger noen få hovedpersoner, raneren Schumann, politimennene Håland og Klungland, Nokasansatte Gerd og en bussjåfør. Ransleder Toska har nærmest en birolle i filmen. Disse personene blir også navngitt i filmen, de andre blir det ikke. Dette føles først noe frustrerende, men det blir etter hvert tydelig at er et bevisst virkemiddel. Det er følelsene som dominerer i filmen: Frykt, klaustrofobi, det absurde og kaotiske. Det at vi ikke får vite hvem som er hvem av ranerne forsterkes når alle tar på seg finlandshettene.
I hendelsesforløpet er det mange ufrivillig komiske scener: Forbipasserende forstår ikke hvor alvorlig det er, Nokasansatte følger med gjennom vinduet på hva som skjer, en mor løfter opp barnet sitt rett i skuddlinjen, og en kvinne spør om det er greit om hun går forbi. Vi ler fordi vi ville sannsynligvis oppført oss like irrasjonelt og tåpelig selv. Det komiske oppstår i at det normale blir absurd i en ekstrem situasjon.
Vi får føle det absurde i situasjonen hvor en politibetjent forgjeves prøver å hindre folk i å gå inn på plassen, og hvor folk blir stående å røyke og småprate selv om en maskert og bevæpnet raner stiller seg opp like ved. Her er det ingen overspilling, alle oppfører seg påfallende normalt. Ranerne er klønete, folk kommer med dumme kommentarer.
Vi får føle på frykten hos ranerne når de blir beskutt mens bilen ikke vil starte, vi får kjenne frykten til de Nokasansatte som ikke vet om de skal gjemme seg eller flykte, vi føler frykten til syklisten som blir brukt som menneskelig skjold.
Det at svært lite blir forklart bidrar til den klaustrofobiske stemningen. Vi ser bare hva som skjer. Vi følger raneren Schumann bakfra, hører bare pusten hans, vi får ikke vite hva han tenker. Når de dødelige skuddene avfyres, er det bare noe som skjer.
Avslutningsscenen er mesterlig utført. Vi ser fra bussen hvordan bussjåføren oppdager at det er påfallende stille fra politibilen foran, ser kulehullet i bakruta, opplever stillheten, ser hvordan ambulanse, journalister og tilskuere kommer til.
Filmen er laget for Stavanger. Det er avgjørende med kunnskap om forholdene og hendelsesforløpet for å få fullt utbytte av filmen. Dette kan kanskje forklare noe av hvorfor filmen har fått svært ulik mottakelse av kritikerne. De som forventer en actionfilm vil bli skuffet. Det samme vil de som forventer en forklarende dokumentar. Filmen formidler først og fremst stemninger og følelser, og kan fungere som en katarsis på et traume som har ligget over byen og dens innbyggere.
