Tidsmaskinen
Gustav Deutsch: Private Sandnes
Bjørn Melhus: 2160 - the Center of the World
Raphaele Shirley: Star Gaze in Sandnes
Kinokino, Sandnes
11.9.-1.11.10
Sandnes feirer 150 års jubileum som by i 2010. I stedet for å kun være retrospektive slik det er vanlig ved jubileer, ser Sandnes både 150 år tilbake og 150 år framover. Derfor kalles byjubileet for Sandnes 2160. Dette er et utrolig spennende grep, og gir store forventninger.
Sandnes har utviklet seg fra en liten handelsplass ved fjorden til by med snart 70 000 innbyggere. Og det er innbyggerne som er i fokus ved utstillingen i Kinokino. Det passer spesielt godt med en slik utstilling i nettopp Kinokino, institusjonen som framfor noe symboliserer det visjonære og framtidsrettede Sandnes.
Det er hentet inn enorme mengder med filmmateriale fra ulike kilder, her ser vi klipp fra Sandnes gjennom tidene. Tre kunstnere hatt tilgang på samme materiale, men fått frie tøyler til å leke seg med det.
Filmklipp av ukjentes skirenn, konfirmasjoner, fotballkamper og familiebilder er sjelden interessante for andre enn de involverte. Klipp som viser historisk bebyggelse og landskap kan ha stor nostalgisk verdi for ekte Sandnesgauker, men liten for innflyttere. Jeg hadde likevel store forventninger til kunstnernes versjoner, og håpet på at de ville tilføre noe nytt til materialet.
Bjørn Melhus vil fortelle en historie om Sandnes sett fra framtiden. Utgangspunktet er år 2160, hvor Sandnes er midtpunktet i verden (og tiden). Han reiser tilbake i tid til 2010 for å undersøke dette nærmere, og for å lære norsk. Kunstneren er norsk statsborger, men har aldri bodd i Norge, og snakker ikke norsk. Det skuffende er imidlertid at det ikke er så mye å ta tak i i Sandnes anno 2016. Han ser Annette Obrestad vinne en internasjonal pokerturnering, og han får være med på fotballaget Ulf Sandnes. Han besøker en klokkebutikk som opplever at kundene forsvinner. Hvis virkelig dette hadde vært alt Sandnes hadde å by på i 2010, er det sannelig ikke rart at Sandnes i 2160 er en folketom ørken, slik det framstilles i filmen. Filmen blir dermed en dyster framtidsvisjon som på et vis bekrefter de ondsinnede mytene om Sandnes som en kjedelig by. Imidlertid vet jeg godt at Sandnes har mye spennende å by på. Selv om det gjerne ikke var en direkte hensikt med filmen, fører den til at jeg i ren trass reflekterer over det spennende og imponerende som er og skjer i Sandnes.
Raphaele Shirleys "Star Gaze in Sandnes" er en film hvor det ene innslaget glir over i det andre. Her er sekvenser med skirenn i fjellet og fiskeri- og havnevirksomhet. Det er brukt mye ressurser på et dataanimert skjelett av landskapet innover Gandsfjorden, uten at jeg ser at det blir integrert i særlig grad med filmmaterialet. Filmen gir først og fremst stemninger fra dagligdagse situasjoner i Sandnesområdet.
I "Private Sandnes" av Gustav Deutsch glir scenene over i hverandre. Elementer fra det ene klippet går igjen i det neste, slik at filmen blir en assosiasjonsrekke. Filmer av ukjente mennesker blir fortsatt uinteressante, selv om de er klippet sammen på en uvanlig måte. Jeg legger imidlertid merke til noen av klippene: Oversiktbilder fra et anonymt forretningsbygg. En gruppe flerkulturell ungdom synger karaoke. Ungdommer med spreke biler spinner og sladder på en parkeringsplass. For det første er det fantastisk at slike klipp i det hele tatt er sendt inn, men også at de faktisk er brukt. De står i herlig kontrast til de mer tradisjonelle konfirmasjons- og skirennklippene.
En utstilling som dette vil være sterkt avhengig av innholdet i og kvaliteten på filmklippene som er sendt inn. Det er svært vanskelig å få til noe interessant av uinteressant materiale. Tar vi bort filmklippene blir det lite igjen, spesielt i Shirleys og Deutschs verk. Jeg hadde ønsket å oppleve noe banebrytende på denne utstillingen. Jeg hadde håpet på å se Sandnes' historie og framtid i en spennende setting. Ekte Sandnesgauker har nok større glede av dette enn meg, men jeg hadde håpet på at utstillingen ville gitt større utbytte også for innflyttere og besøkende.
