There has been some controversy around the Nuart streetart festival in Stavanger and whether the festival inspires to more tagging in town. What started as angry (and rather unfounded) accusations from a local union of commercial interests, broadcasted by local media, turned into a frenzy of praises of both Nuart and street art in general, all comments on the news were positive!
All about it on the Nuart blog.
I am also joining in the choir of praises by this comment (in Norwegian). Feel free to comment:
KUNST, GRAFFITI, TAGGING OG SÅNN
Slik jeg forstår det dreier denne debatten seg ikke først og fremst om street art, men om graffiti og tags. Motstanderne av street art kan umulig ha sett David Choes vakre kvinneskikkelse på en husvegg på Våland eller hans figurer inspirert av eventyr og barnefortellinger, Logan Hicks gatestemning på Arkaden, Swoons sterke kvinneskikkelser i flere mørke bakgater i sentrum, eller Chris Stains mennesker på skyggesiden av livet, for å nevne noe. Disse motstanderne kan heller ikke ha forståelse for hvor stor verdi en vakker by og utsmykningen av denne har å si for livskvaliteten for oss som bor her.
Det er imponerende hva Nuart har fått til ved å få så store og spennende kunstnere hit, ikke bare for å holde en utstilling, men også for å spre kunsten til folk som aldri har satt sine ben i et kunstgalleri. Jeg kan umulig forstå at kritikken retter seg direkte mot Nuarts virksomhet, men den er snarere mot hva man frykter Nuart kan bringe med seg. Man tror at kunstverkene rundt i byen kan føre til mer graffiti og tagging. I debatten trekkes stadig ett kunstverk fram. Det er det eneste verket fra Nuart hvor skrift, graffiti, er framtredende. Bilder er altså ok, skrift er stygt.
Graffiti har vært her siden mennesker oppdaget behovet for å kommunisere med hverandre. Den er visualiseringen av behovet for å si ”Jeg er her” eller ”Jeg var her”. Vi finner det i runesteinene: ”Fryg reiste denne steinen”, i vardene på fjelltopper: ”Jeg var her først”, i muslimsk kalligrafi ”Gud er her”, og i dagens reklame: ”Produktet er her, løp og kjøp”.
Byen er i dag fylt av lovlig og ulovlig graffiti. Lovlig graffiti kan hvem som helst sette opp, bare man har råd til å kjøpe reklameplass. Det stilles i dag visse krav til plasseringen av reklame på fasade og montere. Men det stilles lite eller ingen krav til estetikken på selve reklameplakaten som henges opp i sentrum. Det er først og fremst næringslivet som har råd til å kjøpe reklameplass, mens kunstnere må bli akseptert av et galleri, eller finne andre muligheter.
Den ”ulovlige” graffitien finnes i flere former, fra en enkel en-streks signatur med tusj eller spray, via mer oppblåste og forseggjorte bokstaver i en farge, til kompliserte kunstverk hvor bokstavene kan være behandlet til det ugjenkjennelige, i mange farger og med pynt og figurer. Graffitien finnes helst på tomme flater, som ubehandlede betongvegger og slitte fasader. Ofte framhever graffitien behovet for informasjon på en flate som skriker med sin tomhet. Ofte peker graffitien på behovet for å bli overmalt, for at den grå betongen får en farge eller at den nedslitte husveggen får et tiltrengt strøk med maling. Det ironiske er at graffiti som regel overmales med en trist, kjedelig gråfarge. Dessverre skjer det også at overivrige taggere tegner på en murvegg, et vindu eller en annen flate som er vanskelig å behandle. Dette er ikke akseptabelt, men motstand overfor dette bør ikke smitte over på all form for kunst i det offentlige rom.
Vi ender opp i debatten omkring hvem definerer hva som er vakkert og spennende, og hvem bestemmer hvordan det offentlige rom skal se ut. Ønsker vi reklameplakater, tomme betongvegger, kunst på veggene, skrift på veggene? Er det næringslivet, byantikvaren, politikerne, innbyggerne eller kunstnerne som skal bestemme hvordan byen ser ut? Jeg er glad for at Nuart har ført til en debatt om hvordan vi vil byen vår skal se ut.
