19.8.-19.9.10
jubileumsutstilling Kunstgalleriet, Stavanger
Kunstgalleriet på Madlavaien i Stavanger feirer tiårsjubileum med en utstilling av kunstneren Morten Viskum. Som kulturbegivenhet var dette en stor suksess, med lokalene fylt til randen av besøkende. Med utstilling av Viskum er du garantert mye oppmerksomhet , og galleriets eiere fikk mye og velfortjent skryt for sin innsats på kunstfeltet gjennom ti år.
Men hva så med selve utstillingen? Morten Viskum er en kontroversiell person i det norske kunstlivet. Han avbrøt veterinærstudier for å bli kunstner, og dette har nok medvirket til at han begynte med å bruke døde dyr i kunsten. Han ble landskjent da han plasserte ut 20 olivenglass med rottebabyer i butikkhyller i fem norske byer. Senere provoserte han igjen med å male bilder med en hånd fra et dødt menneske som pensel. Det er slike bilder som er utstilt i Stavanger, sammen med "penselen". Viskum får stor oppmerksomhet spesielt på grunn av teknikken, det virker provoserende på de fleste. Selv synes jeg installasjonene og verkene med døde dyr er mer interessante.
På utstillingen finner vi noe gammelt og noe nytt. Her er bilder fra serien "Hånden som aldri sluttet å male", men også bilder malt i Stavanger, kalt "Stavanger".
Det blir fort mye snakk om teknikken og mindre om selve bildene når det gjelder Viskums kunst. Kan man se kunsten uten å tenke hvordan den er laget? Blir man så opptatt av teknikken at man glemmer å se selve bildene? Har bildene noen verdi i seg selv?
Jeg opplever at teknikken blir så viktig at bildene i seg selv mister sin verdi. Bildenes verdi ligger i hvordan de er laget, og kun det. Jeg leter etter dybde i bildene, men finner bare mekaniske mønstre eller flater med vilkårlige fargestriper. Titlene gir også liten tankemotstand, med "Hånden som aldri sluttet å male" og "Stavanger", hvor fokus er på teknikk og sted for utføring av teknikken.
På åpningen ble Viskum spurt om det ville vært det samme om han malte med sin egen hånd, noe han svarte "nei" til. Selvfølgelig ville det ikke blitt det samme. Dersom han hadde malt med sine fingre hadde han hatt direkte kontakt med malingen og lerretet. I Viskums malerier er det bokstavelig talt død materie mellom kunstneren og verket.
Dette leder meg til å spørre: Er valg av teknikk spekulativt, blir det her provosert for å få oppmerksomhet? Blir kunsten interessant bare fordi den er provoserende? om det er tiltenkt eller ikke: Viskums verk gjør at vi må stille kritiske spørsmål om hva som gjør kunst viktig og interessant. Er det nok at kunsten provoserer? Er det nok at teknikken er spesiell?
Også for meg er det vanskelig å se på bildene uten å samtidig tenke på teknikken. Ikke fordi det er en provoserende teknikk, men fordi jeg opplever det som bevisst provoserende, og fordi teknikken virker som det bærende i verkene. Jeg skulle gjerne likt å se hva han hadde produsert med en "normal" teknikk som å tegne med blyant eller male med pensel.
Det er ikke bildene som er Viskums kunstverk på denne utstillingen, dette er ikke en billedutstilling. Bildene er kun kulisser for kunstverket, som er en performance. Den døde hånden i metallboksen er katalysatoren, og tilskuernes reaksjoner er det virkelig kunstverket. Det er imidlertid ikke til salgs, men må bare oppleves.
