Med dette sitatet fra Jostein Soland, leder i Næringsforeningen i Stavanger, starter dokumentaren Stavanger som europeisk kulturhovedstad i 2008, regissert av Hans-Erik Voktor. Filmen ble først vist høsten 2009 på Stavanger kino med påfølgende debatt, senere på Kinokino i Sandnes den 24.3.2010 med påfølgende innlegg og debatt om makt innen kulturlivet.
Gjennom filmen blir det fokusert på de som deltok for lite i kulturåret, asylsøkere, eldre, samt kunstnere som føler seg satt utenfor. Og mest av alt fokus på de som deltok, etter manges mening for mye, sponsorer, politikere, næringslivet.
Vi får se storslåtte arrangementer som åpningsparaden, utendørsteater og aktiviteter for barn. Sponsorarrangementer, eksklusive turistkonferanser og fester med høy kanapéfaktor. Men vi får også være med på møter med sponsorene, en lang rekke med svette smil og snakking rundt grøten om hva man er misfornøyd med. Mens den regionale strømleverandøren Lyse mener distriktene har fått for liten betydning, mener regionalavisen Stavanger Aftenblad at det har blitt for få familie- og barnevennlige arrangementer. Politikerne legger vekt på kulturbyårets reklameeffekt for arbeidskraft og turisme.
Vi får også møte kunstnerne som føler seg satt på sidelinjen. Skuespiller Even Stormoen som opplever manuset til "Desse auga" som "en endeløs strøm av banaliteter", kunstneren Lars Ramberg som opplevde at folket sa ja til kunst på Ruten i Sandnes, men politikerne sa nei, kunstneren Kendell Geers som opplever at kunstverket på kjøpesenteret Kvadrat blir sensurert fordi folk er der for å handle, ikke for å bli provosert.
Parallelt med arrangementene møter vi beboerne på Dale asylmottak, som til og med hindres i å delta på gratis kulturarrangementer, fordi det koster å ta bussen til byen. Det eneste kulturtilbud de har er den musikken de skaper selv, samt et norskkurs arrangert av frivillige i en lokal menighet. Det eneste flerkulturelle innslaget i det offisielle programmet vi ser i filmen er velintegrerte eksotiske dansere som danser til norsk folkemusikk under dronningens besøk.
Filmen gir en subjektiv, men svært interessant skildring av kulturbyåret, også spillet bak kulissene og situasjonen i samfunnet ellers i løpet av året. Jeg opplevde det som svært symbolsk at visningen var på Kinokino, hvis etablering er en av de tydeligste ettervirkningene av Stavanger 2008.
