Mona Nordaas
Hå gamle prestegard
12.6.-29.8.10
Tittelen på verket blir i denne sammenhengen et glimrende ordspill. Uttrykket "fra sans og samling" brukes vanligvis om mennesker som har mistet fornuften, slik gjerne samlere blir beskyldt for. Men i denne sammenhengen kan det også ha motsatt betydning, gjenstandene er hentet fra seriøse og fornuftige samlinger.
Gjenstandene er ikke som i vanlige samlinger plassert etter kronologi eller størrelse. Her er det andre kriterier som gjelder. De utrolig mange forskjellige gjenstandene er plassert i et bølgemønster utover gulvet. Her beveger jeg meg fra det dekadente røde området med ballsko og annet pynt, gradvis gjennom fargespekteret til det pietistiske hvite midtområdet med kniplinger, basar-årer og flanellograf-Sakkeuser, før det igjen blir fargerikt og ender opp i det forførende røde igjen. Her er åpenbare samlerobjekter, for eksempel sølvskjeer, og gjenstander som vanligvis bare hoper seg opp, som ølkorker. Men mest iøynefallende er de hverdagslige gjenstandene fra en nær fortid, som de broderte løperne, videokassettene, knappene.
Verket fungerer svært godt på løeloftet. De ubehandlede taksperrene og gulvbjelkene gir en ekstra dimensjon til verket, i tillegg til vindens uling og det sparsomme lyset. Å spasere langs verket er som å ha kommet inn i en hule fylt av skatter. Hvert skattefunn skjer gjennom opplevelsen "å, ja, den husker jeg jo fra gamle dager!" Slik fungerer utstillingen godt for seg selv, men også i sammenheng med og i kontrast til "Samlaren"-utstillingen i hovedhuset. Mens samlingen og samleren er i fokus i "Samlaren", blir gjenstandene tatt helt ut av den sammenhengen og satt inn i en ny i "Fra sans og samling".
