Holy Toy

Holy Toy
Maria Rubinke (DK), Fredrik Raddum (N), Hew Locke (UK) og Kjartan Slettemark (S).
Sølvberget Galleri, Stavanger
26.6.-29.8.2010.

Mange av byens kunstgallerier holder stengt i fellesferien. Et unntak er Sølvberget Galleri midt i Stavanger sentrum, og sommerens utstilling er definitivt verdt et besøk. "Holy Toy" er vist før på Haugar, Vestfold kunstmuseum.

Hew Lockes store installasjoner er det første som møter meg. På tre vegger er det store silhuetter av bevæpnede soldater, og på den fjerde veggen er silhuetten av dronning Elisabeth II, som er på alle britiske frimerker og pundsedler. Verkene oppfattes ulikt på tre forskjellige avstander. På lang avstand er det omrisset som gir inntrykk. Når jeg går nærmere ser jeg at figurene er dekket av et grønt lag av plastplanter og -blomster. Går jeg enda nærmere ser jeg et underliggende lag av krigsleketøy og lekevåpen i plast. Det er også tegninger med samme tema av Locke i utstillingen, men her blir det bare ett plan i opplevelsen. Jeg opplever at installasjonene kan tolkes på to måter, innenfra og ut eller utenfra og inn. Innenfra og ut: Krigsleketøy til barn kan virke harmløst, men kan føre til et mer voldelig samfunn med mennesker som tyr til vold som virkemiddel. Utenfra og inn: Krigshandlinger og vold kan virke som en løsning på problemer, men setter likevel spor, symbolisert ved at barn forholder seg til krigsleketøy som noe normalt. Dronningportrettet i denne sammenhengen leder tankene til imperialisme og kolonialisering. Det faller ganske lett å tolke disse verkene som pasifistiske og voldskritiske.

Maria Rubinke forholder seg også til vold i sine verk, men på et annet plan. Her er det tre tema: Barn, hunder og rådyr. Det blir utført vold mot alle disse, samtidig er alle verkene utført i vakker porselen. Rådyrene er det mest opplagte, her dreier det seg om jakt. Rådyrhodene henger som jakttrofeer på veggen, noen er istykkerskutt, noen har gevær som gevir. Verkene med barn er de mest groteske. Vakre porselensbarnehoder er plassert i iskremkjeks, som om det skulle være en forbruksvare. Porselensdukker er spiddet på en skrekk-karusell, hvor blodet flyter og karusellen går baklengs til en karnevalisert versjon av Metallicas heavyballade "Nothing Else Matters". De små chihuahua-hundene blir utsatt for overgrep mot sin art ved at de er kledd opp og pyntet som små barn, den ene hunden har til og med fått barnehender og -føtter. Her spilles det sterkt på kontrasten mellom det vakre i materialet og det grusomme i temaene, mellom leken og overgrepet. Rubinke gir deg en knyttneve midt i magen, og det er ikke uten grunn at denne delen av utstillingen ikke anbefales for barn.

Etter disse dystre temaene var det en lettelse å se Kjartan Slettemarks verk. Han hadde en eventyrlig produksjon både i mengde og i variasjon. Det ville ikke vært vanskelig å finne verk som hadde passet godt under temaet vold eller krig, i sammenheng med Rubinkes og Lockes verk. Men på denne ustillingen er det tross alt leken og leketøyene som skal være i fokus. Slettemark har samlet på gjenstander som han har funnet, løse biter, søppel, dingsbomser uten funksjon, og har som en moderne Askeladd skapt det om til skatter. Gjenstandene er satt sammen til portretter og figurer. Mest iøynefallende er "Kong Harald", som blant annet består av en blå klorinflaske som utrolig nok framstår som et ansikt. Her er også flere underlige "stasborgere av Kjartanistan" (ikke statsborgere, men stasborgere) - den imaginære staten Slettemark etablerte og utropte seg som stasminister i.

Verkene til Fredrik Raddum spiller også på den positive overraskelsen. De herlig burleske skildringene av motsetningen mellom menneske og natur er utformet i leketøyaktige plastfigurer. Her er mannen som blir spist av en hul trestamme med tenner, mannen som blir fisket av et tre, kvinnen hvor hodet har blitt til en gren, hunden med et menneskeben i kjeften. Hvert eneste verk er en fantastisk idé med svart humor. Det er ett verk som skiller seg ut, både i størrelse og tema. En diger sjiraffhals stikker ut av veggen, hodet er stappet inni en postsekk og halsen brukes som huskestativ. I alle de små verkene har mennesket her tatt kontrollen over naturen, og bruker den til sine egne formål.

Det er en svært stor spredning i kunstnernes uttrykk. Verkenes egne tema som overgrep og vold, søppel og gjenbruk, lek og krig, menneske og natur, er ikke tema som nødvendigvis passer sammen. Her er det imidlertid materialvalget, bruken av leketøy eller leketøylignende former som er det samlende. Det er "Toy"-delen av tittelen "Holy Toy". Hvor helligheten i leketøyene er, er vanskeligere å finne. Det er snarere tvert om. I Rubinkes verk blir porselensdukkene fornedret og hesliggjort, og i Lockes verk blir krigsleketøyene en del av en voldelig helhet. Raddums leketøysaktige figurer blir heller verdsliggjort gjennom temaet menneske versus natur. Det er først og fremst i Slettemarks verk at gjenstander blir opphøyet til noe vakkert, hvor søppel blir til leketøy.

Det var ikke tillatt å ta bilder av utstillingen. Dermed har jeg ikke bilder, men oppfordrer i stedet til å gå for å se selv.

Manija - Anne Helene Gjelstad

I just wanted to tell you about this beautiful picture story from the tiny Estonian island Manija, with text and photo by Norwegian photographer Anne Helene Gjelstad in the weekend newspaper inset A-magasinet. The four-side story is downloadable here.

Bread Shoes Vernissage

Bread Shoes Vernissage
by Mother Eleganza
Artists: R&E Praspaliauskas (LIT)
2.7.-31.7.10
Sølvsmia, Kirkegt 8a, Sandnes

A really great surprise in this nice arts&crafts shop in Sandnes. Just some few steps off the main pedestrian street is this small building where Polish and Lithuanian artists make their designs.

This "Bread Shoes Vernissage" is a corner in the gallery, designed as a shoe shop, but with shoes made of bread. Great idea! The place also has a changing poster exhibition of mainly Polish poster artists.

Servert - Marianne Pfeffer Gjengedal

Det har dukket opp en skinnende rød kikkert innerst i Vågen i Stavanger. Den er rettet oppover i luften, i retning byggeplassen for det nye konserthuset. Hvis du bøyer deg ned for å kunne se inn i kikkerten, ser du imidlertid ikke et forstørret bilde av konserthuset, men en animasjon. Filmen viser et konserthus som over tid blir begrodd av planter og blomster, samtidig som bølgene som slår mot kaikanten blir stadig større. Installasjonen er et verk av Marianne Pfeffer Gjengedal, og inngår som en del av utsmykningen av konserthuset som skal stå ferdig i 2012.

Konserthuset skal bli det nye signalbygget i Stavanger, en arena for fantastiske kulturopplevelser. Stavanger har tidligere ikke hatt lokaler for operaforestillinger, og det har nok vært surt å se at operaer i stedet settes opp i nabobyen Sandnes. Det blir to konsertsaler, hvor det kan holdes to konserter parallelt.



I animasjonen blir konserthuset en magnet som trekker til seg det vakre og estetiske, representert med planter og blomster. Samtidig trekkes de mektige kreftene i bølgene til konserthuset. Både det vakre og det mektige blir så stort at det blir større enn bygget, og slik kan opplevelsene og det som skapes bli større enn bygget selv. Kikkerten er rettet oppover, for å vise at visjonen om konserthuset er høyere enn bare bygget. Samtidig mistenker jeg at kikkerten er rettet påfallende høyt for å unngå at båtfolk i gjestehavnen får følelsen av å bli kikket på.

Kunstverket er en hyggelig overraskelse, som det er mulig å passere flere ganger før du oppdager. Jeg savner informasjon om hva dette er for noe. Selv visste jeg om kikkerten, jeg hadde lest om den på forhånd, og var på utkikk etter den. For tilfeldige forbipasserende kan den fortone seg som helt uforståelig. I og med at kikkerten er knyttet til konserthuset som kunstprosjekt, mener jeg at en eller annen form for informasjon om kunstverket og konserthuset hadde vært på sin plass.



En trolig utilsiktet sideeffekt av kunstverket er at tilskuerne må stille seg i påfallende ubehagelige og lite grasiøse stillinger for å kunne se inn i kikkerten i riktig vinkel. Det blir en performance i seg selv når du følger med på hvordan fullvoksne mennesker må bøye seg ned og samtidig rette blikket oppover.

Lenke til prosjektet på www.koro.no

Geoparken

An area with legal graffiti walls - Geoparken in Stavanger. A playground or theme park made by stuff from the oil industry, shaped like the surface of one of the major oil fields. Made by Helen&Hard architects. Decor by local graffiti writers.

The Sandnes Graffiti wall - continued

5.7.10


5.7.10


7.7.10

Confrontations

Vastandumised / Confrontations
The 10th annual exhibition of the Estonian Artists' Association
19.6.-25.7.2010
Kunstihoone, Tallinn
Curator: Enn Põldroos



Surprisingly non-surprising.

I was hoping for surprises and challenges as I was entering this annual exhibition of the Artists' Union. I was a bit disappointed to find that this rather was a presentation of representative work of the artists. The paintings by Jüri Arrak, Tiit Pääsuke, Ilmar Kruusamäe and August Künnapu were easily recognisable. They do what they do, and they are good at it. It is always very interesting to see an annual exhibition like this, but I was hoping for a more progressive status and less status quo.

The title of the exhibition - Confrontations - was not so easy to find in the works. There were some conflicts and provocations in the motives, but few confrontations between the art and the viewer. It was more like in the text to the beach painting by Aili Vint : "Here I stand, I do what I do, something else is not possible." The exhibition's goal is to explore the confrontations and their effect in the world today, also inside us and related to the history. I was actually a bit surprised to see that the Soviet occupation is still a topic for Estonian art in 2010, but in this context, it kind of makes sense.

A large majority of the works were paintings, plus some installations, a sound art piece and two videos.

Here are some highlights:


Confrontation - Work by Jüri Arrak


Impact (Crack between the old and new art hall) - Work by Loit Jõekalda

My favourite work was the drawing by Loit Jõekalda showing the cracks between the old and the new Art building. The drawings are put exactly on the border between the old and the newer building, which the gallery spans. I was already noticing the cracking facade of the building before entering. Jõekalda is pointing to the lack of material maintenance, but also to the more abstract spectre. Is there an unspannable gap between the old and new art building, between established and new artists, between the salongfähig and the avantgarde?


Golden Estonian - Work by Erki Kasemets

Erki Kasemets always surprises with his work. Here he has visualised a great idea of game tokens representing the world's population, where the Estonian single item was golden. Like any people, the Estonians consider themselves the center of the world, even if they make up a marginal part of the world population. I noticed that the Estonian unit was quite isolated, but had some kind of contact with all of the continents except Europe (white tokens). Interesting.


Poetry of the 20th century. Molotov-Ribbentrop I and II - Work by Siim-Tanel Annus

Siim-Tanel Annus had interesting work where text from the Molotov-Ribbentrop pact (the agreement dividing East Europe between Nazi and Soviet influence before WWII) was presented like poems on large canvases.


Bed: Variations (Snowwhite and one dwarf) - Screenshot of video by Laura Põld

I was happy to find two videos by Laura Põld. This young artist always come up with great ideas for her video art. I have seen even stronger works by her before, and I am sure we will see more great art from her in the future.

Camera Obscura

Public art project at the Freedom Square in Tallinn. One of the "52 ideas & surprises" of Tallinn European Capital of Culture 2011. www.52.ee

While waiting for the culture year to arrive, a competition was held for one idea and surprise for each week the year before. This is one of the projects.

When you enter the giant camera, the outside is projected through a pinhole to the black screen inside, and you hear a story about how the photo was invented. It was really interesting to see how people approached walking upside-down before they entered the box.


view from the outside


view from the inside

Tuule äär - Jaanika Peerna

Music, dance and live drawing: Finissage performance of the "Tuule äär" (Edge of the wind) exhibition by Jaanika Peerna at ArtDepoo, Tallinn.

Exhibitions in Tallinn June-July 2010

Baby-mine
Sculptures made of old sea mines from the factory at Naissaar island.
Work by Mati Karmin at Vabaduse Galerii


First Cut is the Deepest
Paintings by Jaan Elken at Arhitektuuri- ja Disainigalerii


Lagi - Ceiling
Paintings by Mari Roosvalt at Vabaduse Galerii

Why ban cameras?

I am often annoyed by the restrictions on photographing in art galleries. Some spots have these signs, some places the guards even come running if you turn on your camera. What is that all about?

Is it about the money? Is it not allowed to take photos because the gallery wants to sell the catalogue? If I had to buy catalogues from all the exhibitions I want to remember I would have to get large bookshelves. And what when there is no catalogue, or only an overpriced leaflet with low-fi pictures?

Or is it because of the fear of reduction in the sales of the artwork? This does not seem rational. If you really want that piece of art you would not be satisfied with a snapshot of it. A photo of a sculpture will only be a photo of a sculpture. Photos of art in glass frames will get disturbing reflections. (This may also become art, like Finnish photographer Jorma Puranen, who photograph old portrait paintings and let the reflections become a crucial part of his art.) But the regular snapshot will stay as a memory of the art and be showed to people who have not see the art themselves yet. As you exhibit your art, you want people to see it, right? Is it not a positive thing if more people than gallery visitors will see your art? I can understand the fear of being copied, but that is a risk starting from the moment when the artwork is exhibited.

I can understand the fear of flash, from crowds of tourist versus oil paintings in the Louvre. And the hazzle of "lightning storms" or families grouping up for a portrait when you want to enjoy the art. But why take this precautions too far? Many artworks are not affected by the flash, and flashless photos cannot be a problem as long as you do not disturb others.

I also understand that cameras can be disturbing during performances, where it may damage the communication between artist and public. During the Article biennal 2008 in Stavanger, artist Yann Marussich was inside a glass cube, sweating blue sweat. The performance was strongly influenced by the spectators gradually closing in with their cameras (myself included). The artist himself considered this a bit disturbing, as this was not an intentional part of his performance.

For me, photographing exhibitions is a way of memorizing the impressions and the highlights, a way of keeping track of what I have seen and experienced. It is not a substitute of physical impressions, but an addition. This reminds me of the work "A travel without visual experience" by the Hong Kong artist PAK Sheung Chuen at the Venice biennal 2009: He went on a 5-day journey to Malaysia. From when he sat on the plane and until he arrived back again, he was blindfolded. His memories of the journey are not connected to visuals, but to sounds, tastes, emotions. This was represented with a dark room with walls covered with pictures made by himself and his travel companions. The only way for us to see the pictures was to take a picture of the room ourselves, with flash. Our impression would only bee through the camera lens.

So how do I store my impressions without photographing? I may make sketches of what I see, what is done in court when photos are prohibited. But then I would have to bring a skilled drawing artist, or rely on my own drawings. Even that could be difficult. In Japan I experienced that taking notes with a ballpoint pen was not allowed. A pencil would have been ok, though. Must I sneak around photographing in secret? Or do I have to buy the catalogue (or even the artwork) and then photograph it?

Multistability

One post about the Multistability duo. I've seen their stuff around in Tallinn, first the cube structures, and now the monsters. They run a great blog with posts about their work and their experience in making it - http://multistab.posterous.com/

Streetart in Tallinn

Scapes by Anne Helene Gjelstad

A great exhibition of portraits and nature photos by Anne Helene Gjelstad in Tõstamaa manor, Pärnu county, Estonia.


Tõstamaa manor







More at her webpage http://www.annehelenegjelstad.com/

Streetart passage in Riga

This is from a project where many artists were invited to decorate an underpass in downtown Riga:

Streetart in Riga

Some random streetart highlights from Riga: