Vestlandsutstillingen 2010
Marthe Aune Eriksen, Carl M. Hansen, Reinhard Haverkamp, Trudi Jaeger, Loe & Aarset, Cato Løland, Svein Møxvold, Hilde Skjeggestad, Siv B Vatne
Kunstpalasset (Stavanger Kunstforening)
27.05 - 20.06 2010
Det virker som om årets vestlandsutstilling i Kunstpalasset er bevisst tilpasset lokalene. Det er den også. Vestlandsutstillingen har tidligere år vært en vandreutstilling fra sted til sted på vestlandet. I år er det derimot syv ulike utstillinger samtidig på Vestlandet. Det betyr at utstillingen har blitt tilrettelagt for utstillingslokalet.
Denne utstillingen fungerer godt i de vanskelige lokalene. Antall verk, valg av verk og plassering er svært godt gjennomført. Det er kunstverk med få fargetoner, plassert med god plass rundt, og en fin balanse mellom bildekunst og installasjoner. En installasjon er montert på vegg, og et av verket er blyanttegninger på vegg, og i tillegg er det et videoverk. Når det gjelder utforming og plassering har jeg kun én innvending: Det ene utstillingsrommet burde kun inneholdt verket til Carl Martin Hansen. Slik det er nå er også verket "Pink corner" av Cato Løland i det ene hjørnet, og det fører til at de to verkene forstyrrer hverandre.
Siv Bugge Vatne har klippet i tegneserieblader. På en måte minner disse verkene om collagene til Are Mokkelbost på utstillingen The Ballad of Materialism på Ittepåsenteret (Rogaland Kunstsenter). Men mens Mokkelbost setter utklippene inn i en helt ny setting, setter Bugge Vatne i stedet utklippet inn i den samme, men en utvidet setting. Fragmentene av trær fra Donald- og Tarzanblader settes sammen til giganttrær, og her er isfjell, skyer, tordenvær og et vulkanutbrudd. Det er spennende å se hvordan småbiter kan bli en del av noe helt unikt, og hvordan bitene nitidig er satt sammen for å passe til hverandre. Da trærne har de mest kompliserte formene, finner jeg disse mest interessante.
Fotografiene av Marthe Aune Eriksen med hvite og sorte felt er stilfullt gjennomført. De monokrome motivene brytes av enkelte elementer som flassende maling, søppel og annet. Fargetonene passer også svært godt i disse lokalene. Flatene som ved første øyekast ser ensfargede ut, viser seg å ha dybde og variasjon. Imidlertid er det ett av bildene som bryter med denne stilen, i stedet for en flate er det her vist en gårdsplass med snø på, en husvegg og et gjerde. Det er sikkert et bevisst valg at et bilde som bryter så sterkt med de andre er tatt med, men jeg ser ikke denne sammenhengen.
Tegningene på japansk rispapir av Trudi Jaeger er det verket jeg i utgangspunktet fattet minst interesse for. Men etter at kunstneren famførte en stille performance, endret jeg mening. Hun tok for seg ark for ark fra bunkene, løftet dem opp og viste oss fra begge sider, og la forsiktig ned igjen. Den omtanken og skjørheten for verkene som ble vist førte oss rett inn i en japansk verden med grasiøsitet, kalligrafi, tradisjon og mystikk. Dette kommer dessverre andre tilskuere ikke til å oppleve, men må kun forestille seg det når de ser papirbunkene.
Av verkene er det installasjonen "Bølgebad" av Reinhard Haverkamp som først fanger interessen. Med skiltet "vennligst berør" er dette ikke bare en statisk installasjon, men inneholder bevegelse initiert av tilskueren. Enkelt men grasiøst utført og svært virkningsfullt.
Verkene til Cato Løland er først og fremst basert på den optiske effekten av refleksjon. Hvite flater med sterke farger på baksiden, som blir reflektert mot veggen. Jeg har sett lignende effekter før i andre settinger, men oppdagelsen av verkene gir likevel en positiv opplevelse. Verkene er plassert rundt i de ulike rommene, og gir dermed et større inntrykk og større overraskelse enn om de hadde vært plassert samlet.
Det kommer blå tråder ut av veggene på det ene rommet. Er det en gigantisk hårbunn, er det treetende marker som tyter ut, eller er det oppheng for en stor smykkesamling? Jeg tar meg selv i se på baksiden av veggen for å se om de kommer derfra. Et unikt verk som er satt opp her og ikke kan bli likedan i et annet lokale.
Kunstnerne Anna Sara Loe og Helge Aarset har i verket "Flyktig topografi, geografiske organismer" fylt veggene i det ene rommet med tegninger av kart med høydekoter og forstørringer av mikroorganismer. De forminskede landskapene blir mikroorganismer og de forstørrede mikroorganismene blir landskap. Jeg identifiserer landskapet som en langstrakt øy, for så oppdaget at det ikke er forhøyninger, det er forsenkninger i et dalføre med høydeområdene som ukjent land. Jeg kjenner igjen øya som er tegnet, bare for å oppdage at jeg visst ikke er helt sikker på om jeg kjenner den igjen likevel.
Utstillingens eneste videoinstallasjon viser tre lyshudete og tre mørkhudete menn på hver sin vegg, de dunker sine hjelmbekledde hoder rytmisk i bordet. Morsomt, men samtidig urovekkende. Er det noe de ønsker å si, men eneste måte de kan kommunisere med hverandre eller oss på er å dunke hodet i bordet? Verket av Svein Møxvold heter "Negotiation", og jeg opplever at tittelen på verket begrenser mulighetene for tolkninger. Tittelen virker for opplagt for situasjonen som skildres, tolkningen kunne etter mitt syn heller vært opp til tilskueren.
Alt i alt fungerer verkene godt sammen og i lokalene de er i. For å få et fullverdig inntrykk av Vestlandsutstillingen 2010 burde jeg nå dra til de andre seks stedene for å se de andre utstillingene.
Stavanger Kunstforening
