Mary and Max
Adam Elliot
Australia 2009
16:00 Cinamon Saku Saal
This is a must-see. A truly wonderful, funny and touching animated movie about two lonely souls, a girl with a poo-coloured birthmark and no friends, and a 44-year old man with Asperger's syndrome, that coincidentially become pen-pals. The characters, the story, the environments and the details are so unique and fantastic.
-
I Draw, Therefore I Am
Kim Finn, John Hakalax
Finland 2009
17:45 Kinomaja
world premiere
With the consent of the subject of the movie, Ilon Wikland, access to her wonderful pictures from Astrid Lindgren's books, and her interesting life, a success is almost guaranteed. Still, this movie does not succeed at all. Instead of diving into the incredible world of her art, it lingers just on the surface of her life story and uses muzac and cheesy digital effects on the drawings and old pictures. I was expecting to see a movie about Wikland's drawings - after all the title of the movie is "i draw, therefore i am" - but it is not, it only very briefly touches the topic of the drawings. It is a partly interesting story about an Estonian escaped to Sweden, but unfortunately not so much more.
-
God, Smell and Her
Karin Arnold
Sweden, Denmark 2009
21:00 vonKrahl
This is the first time I have ever left in the middle of a movie during seven years at Pöff. If it only had been provoking or challenging. The movie was nothing to me, it gave me absolutely nothing. It started promising: a female artist is not talking about art, but making fun of the curator, that frustratedly and stressedly tries to pretend that he is translating while making up some talk about the art. But then it goes all bad. A disoriented middleaged women is filmed at a lot of different spots, some Indian gurus talk about their religious views, all coarsely cut together into a mess. Reading the telephone book or watching paint dry is more interesting than this.
29 November 2009
PÖFF day 1
Castaway on the moon
Lee Hey-jun
South Korea 2009
A fantastic movie about a man that after a suicide attempt ends up at a deserted island in the middle of the river in the middle of the city, unable to get back on shore. An urban Robinson Crusoe story. And a girl that has not left her room for three years, only eating corn and dry noodles, living on internet, photographing the moon. A totally absurd, touching and funny movie.
Lee Hey-jun
South Korea 2009
A fantastic movie about a man that after a suicide attempt ends up at a deserted island in the middle of the river in the middle of the city, unable to get back on shore. An urban Robinson Crusoe story. And a girl that has not left her room for three years, only eating corn and dry noodles, living on internet, photographing the moon. A totally absurd, touching and funny movie.
27 November 2009
Nuart controversy
There has been some controversy around the Nuart streetart festival in Stavanger and whether the festival inspires to more tagging in town. What started as angry (and rather unfounded) accusations from a local union of commercial interests, broadcasted by local media, turned into a frenzy of praises of both Nuart and street art in general, all comments on the news were positive!
All about it on the Nuart blog.
I am also joining in the choir of praises by this comment (in Norwegian). Feel free to comment:
KUNST, GRAFFITI, TAGGING OG SÅNN
Slik jeg forstår det dreier denne debatten seg ikke først og fremst om street art, men om graffiti og tags. Motstanderne av street art kan umulig ha sett David Choes vakre kvinneskikkelse på en husvegg på Våland eller hans figurer inspirert av eventyr og barnefortellinger, Logan Hicks gatestemning på Arkaden, Swoons sterke kvinneskikkelser i flere mørke bakgater i sentrum, eller Chris Stains mennesker på skyggesiden av livet, for å nevne noe. Disse motstanderne kan heller ikke ha forståelse for hvor stor verdi en vakker by og utsmykningen av denne har å si for livskvaliteten for oss som bor her.
Det er imponerende hva Nuart har fått til ved å få så store og spennende kunstnere hit, ikke bare for å holde en utstilling, men også for å spre kunsten til folk som aldri har satt sine ben i et kunstgalleri. Jeg kan umulig forstå at kritikken retter seg direkte mot Nuarts virksomhet, men den er snarere mot hva man frykter Nuart kan bringe med seg. Man tror at kunstverkene rundt i byen kan føre til mer graffiti og tagging. I debatten trekkes stadig ett kunstverk fram. Det er det eneste verket fra Nuart hvor skrift, graffiti, er framtredende. Bilder er altså ok, skrift er stygt.
Graffiti har vært her siden mennesker oppdaget behovet for å kommunisere med hverandre. Den er visualiseringen av behovet for å si ”Jeg er her” eller ”Jeg var her”. Vi finner det i runesteinene: ”Fryg reiste denne steinen”, i vardene på fjelltopper: ”Jeg var her først”, i muslimsk kalligrafi ”Gud er her”, og i dagens reklame: ”Produktet er her, løp og kjøp”.
Byen er i dag fylt av lovlig og ulovlig graffiti. Lovlig graffiti kan hvem som helst sette opp, bare man har råd til å kjøpe reklameplass. Det stilles i dag visse krav til plasseringen av reklame på fasade og montere. Men det stilles lite eller ingen krav til estetikken på selve reklameplakaten som henges opp i sentrum. Det er først og fremst næringslivet som har råd til å kjøpe reklameplass, mens kunstnere må bli akseptert av et galleri, eller finne andre muligheter.
Den ”ulovlige” graffitien finnes i flere former, fra en enkel en-streks signatur med tusj eller spray, via mer oppblåste og forseggjorte bokstaver i en farge, til kompliserte kunstverk hvor bokstavene kan være behandlet til det ugjenkjennelige, i mange farger og med pynt og figurer. Graffitien finnes helst på tomme flater, som ubehandlede betongvegger og slitte fasader. Ofte framhever graffitien behovet for informasjon på en flate som skriker med sin tomhet. Ofte peker graffitien på behovet for å bli overmalt, for at den grå betongen får en farge eller at den nedslitte husveggen får et tiltrengt strøk med maling. Det ironiske er at graffiti som regel overmales med en trist, kjedelig gråfarge. Dessverre skjer det også at overivrige taggere tegner på en murvegg, et vindu eller en annen flate som er vanskelig å behandle. Dette er ikke akseptabelt, men motstand overfor dette bør ikke smitte over på all form for kunst i det offentlige rom.
Vi ender opp i debatten omkring hvem definerer hva som er vakkert og spennende, og hvem bestemmer hvordan det offentlige rom skal se ut. Ønsker vi reklameplakater, tomme betongvegger, kunst på veggene, skrift på veggene? Er det næringslivet, byantikvaren, politikerne, innbyggerne eller kunstnerne som skal bestemme hvordan byen ser ut? Jeg er glad for at Nuart har ført til en debatt om hvordan vi vil byen vår skal se ut.
All about it on the Nuart blog.
I am also joining in the choir of praises by this comment (in Norwegian). Feel free to comment:
KUNST, GRAFFITI, TAGGING OG SÅNN
Slik jeg forstår det dreier denne debatten seg ikke først og fremst om street art, men om graffiti og tags. Motstanderne av street art kan umulig ha sett David Choes vakre kvinneskikkelse på en husvegg på Våland eller hans figurer inspirert av eventyr og barnefortellinger, Logan Hicks gatestemning på Arkaden, Swoons sterke kvinneskikkelser i flere mørke bakgater i sentrum, eller Chris Stains mennesker på skyggesiden av livet, for å nevne noe. Disse motstanderne kan heller ikke ha forståelse for hvor stor verdi en vakker by og utsmykningen av denne har å si for livskvaliteten for oss som bor her.
Det er imponerende hva Nuart har fått til ved å få så store og spennende kunstnere hit, ikke bare for å holde en utstilling, men også for å spre kunsten til folk som aldri har satt sine ben i et kunstgalleri. Jeg kan umulig forstå at kritikken retter seg direkte mot Nuarts virksomhet, men den er snarere mot hva man frykter Nuart kan bringe med seg. Man tror at kunstverkene rundt i byen kan føre til mer graffiti og tagging. I debatten trekkes stadig ett kunstverk fram. Det er det eneste verket fra Nuart hvor skrift, graffiti, er framtredende. Bilder er altså ok, skrift er stygt.
Graffiti har vært her siden mennesker oppdaget behovet for å kommunisere med hverandre. Den er visualiseringen av behovet for å si ”Jeg er her” eller ”Jeg var her”. Vi finner det i runesteinene: ”Fryg reiste denne steinen”, i vardene på fjelltopper: ”Jeg var her først”, i muslimsk kalligrafi ”Gud er her”, og i dagens reklame: ”Produktet er her, løp og kjøp”.
Byen er i dag fylt av lovlig og ulovlig graffiti. Lovlig graffiti kan hvem som helst sette opp, bare man har råd til å kjøpe reklameplass. Det stilles i dag visse krav til plasseringen av reklame på fasade og montere. Men det stilles lite eller ingen krav til estetikken på selve reklameplakaten som henges opp i sentrum. Det er først og fremst næringslivet som har råd til å kjøpe reklameplass, mens kunstnere må bli akseptert av et galleri, eller finne andre muligheter.
Den ”ulovlige” graffitien finnes i flere former, fra en enkel en-streks signatur med tusj eller spray, via mer oppblåste og forseggjorte bokstaver i en farge, til kompliserte kunstverk hvor bokstavene kan være behandlet til det ugjenkjennelige, i mange farger og med pynt og figurer. Graffitien finnes helst på tomme flater, som ubehandlede betongvegger og slitte fasader. Ofte framhever graffitien behovet for informasjon på en flate som skriker med sin tomhet. Ofte peker graffitien på behovet for å bli overmalt, for at den grå betongen får en farge eller at den nedslitte husveggen får et tiltrengt strøk med maling. Det ironiske er at graffiti som regel overmales med en trist, kjedelig gråfarge. Dessverre skjer det også at overivrige taggere tegner på en murvegg, et vindu eller en annen flate som er vanskelig å behandle. Dette er ikke akseptabelt, men motstand overfor dette bør ikke smitte over på all form for kunst i det offentlige rom.
Vi ender opp i debatten omkring hvem definerer hva som er vakkert og spennende, og hvem bestemmer hvordan det offentlige rom skal se ut. Ønsker vi reklameplakater, tomme betongvegger, kunst på veggene, skrift på veggene? Er det næringslivet, byantikvaren, politikerne, innbyggerne eller kunstnerne som skal bestemme hvordan byen ser ut? Jeg er glad for at Nuart har ført til en debatt om hvordan vi vil byen vår skal se ut.
25 November 2009
The Spontaneous Sculpture of the Poo
Banality Dreams: The Spontaneous Sculpture of the Poo
Tou Scene 25.-26.-27.11.09
DET SPILLER INGEN ROLLE HVA DU SIER, BARE DU SIER NOE!
Det begynte med at vi så på tre unge mennesker som satt i en sofa. De så tilbake på oss. Etter en stund gikk de lei, og begynte å varme drikke i mikroen, klimpre på gitar og dagdrømme. Så meldte behovet for oppmerksomhet seg: Førstemann grep mikrofonen og fortalte om sin oppvekst da han ikke kunne snakke. Da han først begynte å snakke, sa hans mor "det spiller ingen rolle hva du sier, bare du sier noe!"
Kvinnen fulgte opp med å fortelle om seg selv og de dagligdagse, uinteressante detaljene fra dagen så langt: "Jeg stod opp, gikk på do, spiste litt, etc."
Tredjemann spilte gitar i stedet for å snakke.
Hele forestillingen dreier seg om menneskers behov for oppmerksomhet, og hvordan internett gir muligheter for dette. Youtube, facebook og twitter bugner av uvesentligheter, bagateller, uinteressantheter og handlingstomme historier. Her har massene fått et talerør, og så lenge du sier noe, spiller det ingen rolle hva du sier.
Aktørene måtte bruke stadig sterkere virkemidler for å gjøre seg selv hørt, enten ved å deklamere dikt med full innlevelse, klatre høyest eller skru opp volumet på forsterkeren. Klimaks skjer i en hysterisk morsom scene hvor de har trekantsex uten å ha sex. Alle bevegelser og lyder stemmer, men det er kun "ufarlige" kroppsdeler som er involvert. En seksualakt uten innlevelse, uten deltakelse. På samme måte som de i deres søken etter oppmerksomhet ikke ser de andres behov for det samme.
Selv om aktørene samles gjennom dette, fortsetter de å søke etter oppmerksomheten. Forskjellen er bare at de nå synger sammen, i stedet for hver for seg. Behovet er ikke stilt, men de kan bare rope enda høyere når de roper sammen.
Deler av denne forestillingen vises også i filmen "Threesome" som en del av utstillingen "Hanging Out in Time and Space" i ølhallene på Tou Scene for tiden.
Tou Scene 25.-26.-27.11.09
DET SPILLER INGEN ROLLE HVA DU SIER, BARE DU SIER NOE!
Det begynte med at vi så på tre unge mennesker som satt i en sofa. De så tilbake på oss. Etter en stund gikk de lei, og begynte å varme drikke i mikroen, klimpre på gitar og dagdrømme. Så meldte behovet for oppmerksomhet seg: Førstemann grep mikrofonen og fortalte om sin oppvekst da han ikke kunne snakke. Da han først begynte å snakke, sa hans mor "det spiller ingen rolle hva du sier, bare du sier noe!"
Kvinnen fulgte opp med å fortelle om seg selv og de dagligdagse, uinteressante detaljene fra dagen så langt: "Jeg stod opp, gikk på do, spiste litt, etc."
Tredjemann spilte gitar i stedet for å snakke.
Hele forestillingen dreier seg om menneskers behov for oppmerksomhet, og hvordan internett gir muligheter for dette. Youtube, facebook og twitter bugner av uvesentligheter, bagateller, uinteressantheter og handlingstomme historier. Her har massene fått et talerør, og så lenge du sier noe, spiller det ingen rolle hva du sier.
Aktørene måtte bruke stadig sterkere virkemidler for å gjøre seg selv hørt, enten ved å deklamere dikt med full innlevelse, klatre høyest eller skru opp volumet på forsterkeren. Klimaks skjer i en hysterisk morsom scene hvor de har trekantsex uten å ha sex. Alle bevegelser og lyder stemmer, men det er kun "ufarlige" kroppsdeler som er involvert. En seksualakt uten innlevelse, uten deltakelse. På samme måte som de i deres søken etter oppmerksomhet ikke ser de andres behov for det samme.
Selv om aktørene samles gjennom dette, fortsetter de å søke etter oppmerksomheten. Forskjellen er bare at de nå synger sammen, i stedet for hver for seg. Behovet er ikke stilt, men de kan bare rope enda høyere når de roper sammen.
Deler av denne forestillingen vises også i filmen "Threesome" som en del av utstillingen "Hanging Out in Time and Space" i ølhallene på Tou Scene for tiden.
24 November 2009
Hugo Wolf - songs
Songs by Hugo Wolf on Eduard Mörike's poems
Students from the Institute for music and dance
LKS Bjergsted Stavanger
24.11.09
Pastorale skildringer, romantikk, religiøse stemninger, absurd komikk, mystiske eventyr, alt dette er innholdet i diktene av Eduart Mörike, tonesatt av Hugo Wolf.
Jeg ble svært overrasket over vidden i sangtemaer på denne konserten i Stavanger konserthus. Fra samtalen mellom mann og bie om kvinnen har elsker, via Maria og Jesusbarnet, trollmannsfølget som synger fra dypet av tjernet, til historien om kunstkritikeren som starter med absurde utlegninger og ender på hodet ned en trapp. Her ble det hoppet fra tema til tema, fra utøvere til utøvere. Hver sangerinne og pianist framførte hver sine to sanger, bundet sammen av et utdrag av diktet oversatt til norsk.
Det er dristig å sette opp en slik konsert, med et så heseblesende tempo, med så ulike utøvere, og så ulike tema. Men alt ble bundet sammen på en flott måte med diktlesningen, og de store forskjellene gled inn i hverandre og skapte en helhet. Diktene fra siste halvdel av 1800tallet ble med ett historier som like gjerne kunne være fra vår tid.
Diktleseren gjorde en fremdragende innsats med å binde forestillilngen sammen. Det er også imponerende hvor fantastiske sangere det er ved instituttet. Men det som imponerte mest var klaverspillet. De kompliserte musikkstykkene levde på en måte sitt eget liv, samtidig som de kommuniserte med sangens toner, og pianistene framførte dette så fantastisk at vi bare må applaudere.
Students from the Institute for music and dance
LKS Bjergsted Stavanger
24.11.09
Pastorale skildringer, romantikk, religiøse stemninger, absurd komikk, mystiske eventyr, alt dette er innholdet i diktene av Eduart Mörike, tonesatt av Hugo Wolf.
Jeg ble svært overrasket over vidden i sangtemaer på denne konserten i Stavanger konserthus. Fra samtalen mellom mann og bie om kvinnen har elsker, via Maria og Jesusbarnet, trollmannsfølget som synger fra dypet av tjernet, til historien om kunstkritikeren som starter med absurde utlegninger og ender på hodet ned en trapp. Her ble det hoppet fra tema til tema, fra utøvere til utøvere. Hver sangerinne og pianist framførte hver sine to sanger, bundet sammen av et utdrag av diktet oversatt til norsk.
Det er dristig å sette opp en slik konsert, med et så heseblesende tempo, med så ulike utøvere, og så ulike tema. Men alt ble bundet sammen på en flott måte med diktlesningen, og de store forskjellene gled inn i hverandre og skapte en helhet. Diktene fra siste halvdel av 1800tallet ble med ett historier som like gjerne kunne være fra vår tid.
Diktleseren gjorde en fremdragende innsats med å binde forestillilngen sammen. Det er også imponerende hvor fantastiske sangere det er ved instituttet. Men det som imponerte mest var klaverspillet. De kompliserte musikkstykkene levde på en måte sitt eget liv, samtidig som de kommuniserte med sangens toner, og pianistene framførte dette så fantastisk at vi bare må applaudere.
20 November 2009
Hanging Out in Time and Space
Hanging Out in Time and Space
The Authentic Boys
Tou Scene ølhallene, 20.-28. november 2009
The Authentic Boys har fått full frihet til å bruke rommene på Tou Scene, og ølhallene er svært godt utnyttet. Byens grå betongvegger i filmen glir umerkelig over i ølhallens betongvegger, og strandscenene fyller ut endeveggen og gir varme til et ellers kaldt lokale. Forøvrig er filmene så engasjerende at jeg glemte helt hvor kaldt det egentlig var i lokalene.
Den mest rørende opplevelsen får jeg av de tre portrettene av psykisk utviklingshemmede fra Vidaråsen landsby i "Natural Fiction Circus". Det er først og fremst her at The Authentic Boys blir autentiske, og de har her virkelig menneskene på alvor. Autisten i "The Sailor" får leve ut sin drøm om å være seilbåtkaptein. Her er ikke ord nødvendig, vi ser lykken lyse ut av øynene hans. Den lille kvinnen i "The Troll" lever seg helt inn i rollen som troll, der hun sitter foran et bål i skogen og synger "Bjørnen sover". Vi ler sammen med henne mens hun roper og skremmer vekk eventuelle turgåere. Og i "The Fan" møter vi en som ikke klarer å velge om han skal heie på Italia, Norge, Danmark eller Sverige så han heier på alle. På samme måte velger han mange kjendiskvinner til sine "kjærester", og klipper ut bildene deres fra ukeblader.
"In Character" viser en historie om hvordan en grå og kjedelig by kan gjøres vakrere. Hovedpersonen rusler rundt i en fremmed, upersonlig metropol, og leter etter byens rytme. Etter å ha fått et eple av en gammel mann på torget endrer filmen karakter, han kjøper seg dansesko og begynner å danse gjennom byen. En ungdomsgjeng gjør først narr av ham, men blir så med på dansen, og fortsetter å danse etter at hovedpersonen har gått videre. Filmen fikk ekstra tyngde da jeg etterpå fikk vite at ungdommene ikke spilte, men tilfeldigvis var der da filmen ble spilt inn.
Spesielt overraskende er både plassering og innhold i filmen "Threesome" i maskinrommet. Det er trolig første gang dette rommet tas i bruk som utstillingsrom. Her blir publikum henvist til et lite hjørne i rommet, og vi føler oss som kikkere der vi gjennom rør og maskiner ser en historie som mer og mer ligner på en pornofilm. Det er det imidlertid ikke. Filmen bruker pornofilmens lyd og formspråk, men innholdet er annerledes. Her beholdes klærne på, og erogene soner røres ikke. Filmen blir hysterisk morsom siden det både er og er ikke det man først trodde det var. Bak utviklingen av filmen ligger mange studier av menneskers trang til å få oppmerksomhet gjennom facebook, youtube, blogger og så videre. Dette er et tema som The Authentic Boys og Banality Dreams drar videre gjennom forestillingen "The Spontaneous Sculpture of the Poo", som vises på Tou Scene 25.-27. november.
Den andre ølhallens film "Dialoge" er en rekke filmer med stilleben og stemninger satt sammen til en drøyt 20 minutters seanse. Dette er etter mitt syn det svakeste innslaget, det blir relativt usammenhengende. Likevel er det flere godbiter her også. For eksempel et innslag som viser mange nye måter å transportere en trillebår, stilleben med rånere foran sin bil, uteliggernes bekymringsløse liv på stranden.
"Idiophone" er kanskje den enkleste og morsomste filmen. Her er det klipp fra en mengde forskjellige steder, på flyplass, i veikryss, foran viktige bygninger og ute i naturen. Men de to menn i kjeledress poserer ikke i forgrunnen som på vanlige turistbilder. I stedet gynger de med hele kroppen, snart i takt, snart i utakt. I stedet for å framheve bakgrunnen ved å posere, myker de opp med slapstick-humor og bevegelser det er umulig å ta alvorlig.
Mer informasjon om The Authentic Boys, samt klipp fra deres filmer finner du her: http://www.authentic-boys.com/
The Authentic Boys
Tou Scene ølhallene, 20.-28. november 2009
The Authentic Boys har fått full frihet til å bruke rommene på Tou Scene, og ølhallene er svært godt utnyttet. Byens grå betongvegger i filmen glir umerkelig over i ølhallens betongvegger, og strandscenene fyller ut endeveggen og gir varme til et ellers kaldt lokale. Forøvrig er filmene så engasjerende at jeg glemte helt hvor kaldt det egentlig var i lokalene.
Den mest rørende opplevelsen får jeg av de tre portrettene av psykisk utviklingshemmede fra Vidaråsen landsby i "Natural Fiction Circus". Det er først og fremst her at The Authentic Boys blir autentiske, og de har her virkelig menneskene på alvor. Autisten i "The Sailor" får leve ut sin drøm om å være seilbåtkaptein. Her er ikke ord nødvendig, vi ser lykken lyse ut av øynene hans. Den lille kvinnen i "The Troll" lever seg helt inn i rollen som troll, der hun sitter foran et bål i skogen og synger "Bjørnen sover". Vi ler sammen med henne mens hun roper og skremmer vekk eventuelle turgåere. Og i "The Fan" møter vi en som ikke klarer å velge om han skal heie på Italia, Norge, Danmark eller Sverige så han heier på alle. På samme måte velger han mange kjendiskvinner til sine "kjærester", og klipper ut bildene deres fra ukeblader.
"In Character" viser en historie om hvordan en grå og kjedelig by kan gjøres vakrere. Hovedpersonen rusler rundt i en fremmed, upersonlig metropol, og leter etter byens rytme. Etter å ha fått et eple av en gammel mann på torget endrer filmen karakter, han kjøper seg dansesko og begynner å danse gjennom byen. En ungdomsgjeng gjør først narr av ham, men blir så med på dansen, og fortsetter å danse etter at hovedpersonen har gått videre. Filmen fikk ekstra tyngde da jeg etterpå fikk vite at ungdommene ikke spilte, men tilfeldigvis var der da filmen ble spilt inn.
Spesielt overraskende er både plassering og innhold i filmen "Threesome" i maskinrommet. Det er trolig første gang dette rommet tas i bruk som utstillingsrom. Her blir publikum henvist til et lite hjørne i rommet, og vi føler oss som kikkere der vi gjennom rør og maskiner ser en historie som mer og mer ligner på en pornofilm. Det er det imidlertid ikke. Filmen bruker pornofilmens lyd og formspråk, men innholdet er annerledes. Her beholdes klærne på, og erogene soner røres ikke. Filmen blir hysterisk morsom siden det både er og er ikke det man først trodde det var. Bak utviklingen av filmen ligger mange studier av menneskers trang til å få oppmerksomhet gjennom facebook, youtube, blogger og så videre. Dette er et tema som The Authentic Boys og Banality Dreams drar videre gjennom forestillingen "The Spontaneous Sculpture of the Poo", som vises på Tou Scene 25.-27. november.
Den andre ølhallens film "Dialoge" er en rekke filmer med stilleben og stemninger satt sammen til en drøyt 20 minutters seanse. Dette er etter mitt syn det svakeste innslaget, det blir relativt usammenhengende. Likevel er det flere godbiter her også. For eksempel et innslag som viser mange nye måter å transportere en trillebår, stilleben med rånere foran sin bil, uteliggernes bekymringsløse liv på stranden.
"Idiophone" er kanskje den enkleste og morsomste filmen. Her er det klipp fra en mengde forskjellige steder, på flyplass, i veikryss, foran viktige bygninger og ute i naturen. Men de to menn i kjeledress poserer ikke i forgrunnen som på vanlige turistbilder. I stedet gynger de med hele kroppen, snart i takt, snart i utakt. I stedet for å framheve bakgrunnen ved å posere, myker de opp med slapstick-humor og bevegelser det er umulig å ta alvorlig.
Mer informasjon om The Authentic Boys, samt klipp fra deres filmer finner du her: http://www.authentic-boys.com/
The Authentic Boys
Great movies at strange places at Tou Scene - a fantastic experience not to miss!
Open until 28.11.09 in the beer halls at Tou Scene.
http://www.touscene.com/nb/program/arrangement/1691
You find their movies here too (but the experience is even greater seeing them on location):
http://www.authentic-boys.com/
Open until 28.11.09 in the beer halls at Tou Scene.
http://www.touscene.com/nb/program/arrangement/1691You find their movies here too (but the experience is even greater seeing them on location):
http://www.authentic-boys.com/
19 November 2009
High Response
A new exhibition at Rogaland Kunstsenter: High Response by Tove Kommedal and Anna Roos
Open until 10.1.10
The new employees are presented
Open until 10.1.10
The new employees are presented
16 November 2009
Streetart in Stavanger
This gigantic stencil by Pøben and Atle Østrem appeared on the tower of Tou Scene lately
Art at Folken concert venue, by Logan Hicks and unknown local paste-up'er
Chris Stain at Folken
15 November 2009
Proposal (Nacht Und Träume) for Stavanger
An exhibition at Gallery Opdahl. Artists: Walead Beshty (UK), Karla Black (UK), Bettina Buck (D), Nicolas Chardon (F), Kristin Oppenheim (US), Hannah Rickards (UK).
A rather strange exhibition in this avant-garde gallery. I almost got provoked by not getting provoked at all. Some styropore pieces put in a corner, some loud humming, some bronze logs laying around, writing on the wall. This is like the archetype of what layman think about as contemporary art. Is is irony? Is it honest? Is this really the edge of contemporary contemporary art? But at least it made me think, didn't it?
The only pieces that left an impression were the "photographs" by Walead Beshty. Photographic paper, crushed and folded, then developed, to reveal really interesting and beautiful pattern in shades of blue.
Walead Beshty - cyanotypes
Bettina Buck - Fallen
Bettina Buck - pole
Hannah Rickards - Text
Bettina Buck - Mountain of Madness
A rather strange exhibition in this avant-garde gallery. I almost got provoked by not getting provoked at all. Some styropore pieces put in a corner, some loud humming, some bronze logs laying around, writing on the wall. This is like the archetype of what layman think about as contemporary art. Is is irony? Is it honest? Is this really the edge of contemporary contemporary art? But at least it made me think, didn't it?
The only pieces that left an impression were the "photographs" by Walead Beshty. Photographic paper, crushed and folded, then developed, to reveal really interesting and beautiful pattern in shades of blue.
Walead Beshty - cyanotypes
Bettina Buck - Fallen
Bettina Buck - pole
Hannah Rickards - TextBettina Buck - Mountain of Madness
Predawn Occultation
Exhibition at Stavanger Kunstforening by Maren Juell Kristensen, Liv Tandrevold Eriksen og Ingrid Toogood Hovland. A rather strangely composed exhibition of three different artists with totally different expressions. To me the installations of Kristensen made the strongest impressions.
Skrying by Maren Juell Kristensen
installation (crystal ball, paper, NASA soundtrack)
I skyggen av lyset (In the shade of the light) by Ingrid Toogood Hovland
Acrylic and oil on canvas
Oppdagelsen (the exploration) by Ingrid Toogood Hovland
Acrylic and oil on canvas
drawing by Liv Tandrevold Eriksen
Skrying by Maren Juell Kristenseninstallation (crystal ball, paper, NASA soundtrack)
I skyggen av lyset (In the shade of the light) by Ingrid Toogood HovlandAcrylic and oil on canvas
Oppdagelsen (the exploration) by Ingrid Toogood HovlandAcrylic and oil on canvas
drawing by Liv Tandrevold Eriksen
Tegninger - Snøfrid Hunsbedt Eiane
Snøfrid Hunsbedt Eiane was showing us around in her exhibition at Kunstforeningen. Her pencil drawings of abandoned houses, interiors, and finally linen and other textiles, with a minute perfection, were touchingly beautiful. By knowing she could spend months on one picture, noticing the details and the burned out white spaces, the houses come to life with their own personality.
14 November 2009
Lokale helter - Local Heroes
I had high expectations for this concert at Tou Scene of students from the Institute of Song and Dance. As the arrangers failed to letting us know when it started, I missed the first part. I had really been looking forward to hearing Kersti Ala-Murr sing, but this was exactly the part I missed. The other artists were quite interesting. Stina Kjelstad with band delivered sweet nice singer/songwriter pop music, there was a crazy folk-tune clarinet(?), and a great contemporary crazy sampled saxophone performance in the end. But bad planning and lack of all information reduced the positive impression I could have had from the event.
Saxophone jam/sampling - crazy and cool!
The original program, the real program was a bit different:
*Inge Breistein - Tenorsaks og elektronikk.
Friimprovisertmusikk hvor utforskning av saksofonens mange utrykksformer.
*Stina Kjelstad m. band. Scene 1.
Stina Kjelstad m. band er et nyoppstartet singer/songwriter-band med base i Stavanger. Bandet spiller egne låter hvorav de fleste er skrevet av Stina Kjelstad.
Medlemmer er Stina på vokal og gitar, Andreas B. Onarheim på el-gitar, Asle Fjeldstad på trommer og Theodor B. Onarheim på bass. På
www.myspace.com/kjelstadonarheimproject går det an å få en liten smakebit av hva
bandet holder på med.
*Blåse-kvintett
*Schönberg: Pierrot Lunaire op.21 (del 1) Scene 1.
Sang: Kersti
Fiolin/bratsj: Nora
Cello: Sarah
Fløyte: Eirik
Klarinett: Tone
Klaver: Sanae
Dirigent og ansvarlig: Håkon Austbø
*Tor Yttredal prosjekt.
Friimprovisertmusikk hvor utforskning av saksofonens mange utrykksformer.
*Stina Kjelstad m. band. Scene 1.
Stina Kjelstad m. band er et nyoppstartet singer/songwriter-band med base i Stavanger. Bandet spiller egne låter hvorav de fleste er skrevet av Stina Kjelstad.
Medlemmer er Stina på vokal og gitar, Andreas B. Onarheim på el-gitar, Asle Fjeldstad på trommer og Theodor B. Onarheim på bass. På
www.myspace.com/kjelstadonarheimproject går det an å få en liten smakebit av hva
bandet holder på med.
*Blåse-kvintett
*Schönberg: Pierrot Lunaire op.21 (del 1) Scene 1.
Sang: Kersti
Fiolin/bratsj: Nora
Cello: Sarah
Fløyte: Eirik
Klarinett: Tone
Klaver: Sanae
Dirigent og ansvarlig: Håkon Austbø
*Tor Yttredal prosjekt.
Streetart in Stavanger
Streetart found in Øvre Holmegate, a fantastic street of colourful houses in central Stavanger
Shoes by Skewville (they have tossed thousands of these wooden shoes worldwide)
- and some real shoes
Shoes by Skewville (they have tossed thousands of these wooden shoes worldwide)- and some real shoes
Great combination of exit sign and rat trap!
13 November 2009
"Strays" by Sui Bala
A short movie by Sui Bala from Sandnes, shot in Tallinn as graduation work from Baltic Film and Media School. The movie has won several prices, last one at the Pöff movie festival in Tallinn.
Talk with the director after showing the movie at Kinokino center of art and movies in Sandnes.
I might write a critic of the movie later.
Link to the event here
Talk with the director after showing the movie at Kinokino center of art and movies in Sandnes.I might write a critic of the movie later.
Link to the event here
09 November 2009
08 November 2009
Roland Lengauer
Rogaland Kunstmuseum just got a large collection of work from Roland Lengauer. These strange, creepy and touching bronze sculptures of madhouses and biblical topics really left a strong impression.
The madhouse
Christ in the cell
Pieta - with the strangest Mary I have ever seen!
The madhouse
Christ in the cell
Pieta - with the strangest Mary I have ever seen!
Akseli Gallen-Kallela
Exhibition of Finnish painter Akseli Gallen-Kallela at Rogaland Kunstmuseum. Called the "Finnish Munch" or the "Jugendstyle painter", he is probably most known for illustrating the Finnish national epos Kalevala. It is always a good idea to visit Rogaland Kunstmuseum on Sundays to catch the guided tour.
Njord was doing a great job lecturing about the different paintings. This is Akseli and his son skiing. Great colours!
Gallen-Kallela had to kill and stuff the woodpecker to make this painting.
Sketches from a travel in Africa.
Ad Astra - to the stars
Illustration for Kalevala - the old wiseman is leaving as Christianity enter the land
Njord was doing a great job lecturing about the different paintings. This is Akseli and his son skiing. Great colours!
Gallen-Kallela had to kill and stuff the woodpecker to make this painting.
Sketches from a travel in Africa.
Ad Astra - to the stars
Illustration for Kalevala - the old wiseman is leaving as Christianity enter the land
07 November 2009
Tony Allen
Fantastic afrobeat by Tony Allen and band at Folken in Stavanger.
About the concert
Interview with Tony Allen at p3tv
Clip from the concert
About the concertInterview with Tony Allen at p3tv
Clip from the concert
Forventning by Palmstrøm and Bakke
Forventning - expectation - by Sidsel Palmstrøm and Ingunn Bakke at Hå gamle prestegard
Two textile artists with a quite different approach in a joint exhibition in one of the farm buildings at Hå. I was especially impressed by the fusion of knitted tablecloth and plates, and the hand towel dispenser saying "Unnskyld" - Excuse me
Links:
Info about the exhibition here
Video from TV Aftenbladet here
Two textile artists with a quite different approach in a joint exhibition in one of the farm buildings at Hå. I was especially impressed by the fusion of knitted tablecloth and plates, and the hand towel dispenser saying "Unnskyld" - Excuse me
Links:Info about the exhibition here
Video from TV Aftenbladet here
Underbelly by Marit Victoria Wulff Andreassen
UNDERBELLY by Marit Victoria Wulff Andreassen
Hå gamle prestegard
A wonderful, beautiful, touching, provoking, teasing exhibition by Marit Victoria Wulff Andreassen, who lately changed from drawings to paintings. Her paintings of sex, innocence, dreams, fragility and humour had a great environment in the old farm building at Hå gamle prestegard.
Links:
Info about the exhibition here
Video from TV Aftenbladet here
Hå gamle prestegard
A wonderful, beautiful, touching, provoking, teasing exhibition by Marit Victoria Wulff Andreassen, who lately changed from drawings to paintings. Her paintings of sex, innocence, dreams, fragility and humour had a great environment in the old farm building at Hå gamle prestegard.
Links:Info about the exhibition here
Video from TV Aftenbladet here
Subscribe to:
Posts (Atom)